Optimale renter

Det er i den pågående debatten rundt økonomien, banker, finanskrisen og rentenivå mange store misforståelser om hvordan en økonomi fungerer.

Det virker som om folk flest har en forståelse for at jo lavere rentenivå du har jo bedre er det. Det er selvsagt riktig som Regjeringen sier at lave renter gjør gjeld lettere å betjene, men det er ikke nødvendigvis ensbetydende med at lave renter generelt sett er bra. Politikere kappes i det daglige om å ha den politikken som er “best” for renten, og tar mer enn gjerne på seg eksperthatten (av sølvpapir) før de forklarer sentralbanken hvordan det bør gjøres, og hvilken dag i uken møtene burde være på.

Siden dette er et brennhett emne i den økonomiske debatten, og det er lite tilgjengelig informasjon om dette på norsk, vil jeg skrive en innføring i renter og kapitalmarkeder her på bloggen.

Den naturlige renten

I et fritt bankvesen bestemmes renten gjennom tilbud og etterspørsel av penger.

Tilbydere av penger er mennesker som forbruker mindre enn de produserer. Det har ikke bare betydning for hvor mye penger som går inn og ut av lommeboken deres, men er også av stor betydning for den reelle økonomien. Når vi har et overskudd hos et individ kan dette overskuddet overføres til en annen del av økonomien, og derved legge grunnlaget for investeringer. Denne sparingen er opphavet til all økonomisk vekst. Dersom vi brukte all vår kapasitet til kun produksjon av varer vi konsumerer fortløpende, ville ikke mennesket ha utviklet seg noe særlig siden steinalderen. Sparing frigjør kapasitet til å produsere gods som ikke skal konsumeres, og gir derfor rom til bygging av fabrikker, forskning, utdanning og innovasjon.

Hvor stor av sin reelle produksjon et individ velger å spare avhenger av mange forskjellige faktorer som kultur, personlighet, familiesituasjon og lignende. Rentenivået er også avgjørende for hvor stor andel av ens inntekt man er villig til å spare. Ved et lavt rentenivå er et rasjonelt individ ikke interessert i å spare mye, mens et høyt rentenivå stimulerer til mer sparing. En økonomi med høy sparing vil gi høy økonomisk vekst.

Lånetagerne er de som har behov for midlertidig å forbruke mer enn hva de omsetter. Årsaken til dette kan være mange, men den vanligste grunnen til å låne er å gjennomføre investeringer. Med investeringer så menes produksjon av varer som øker den generelle velstanden i økonomien. Dette kan illustreres gjennom at et individ låner alt han trenger som mat og husly, mens han selv jobber med en maskin som siden gjør det enklere å produsere godset han skal betale tilbake. Desto flere slike maskiner som produseres jo rikere vil ikke bare lånetageren og innovatøren bli, men også samfunnet som helhet.

Markedets magi

Gitt nå at vi plasserer et fastsatt antall sparerne og innovatører i et isolert samfunn. I starten av oppholdet så velger innbyggerne å spare i snitt 10 % av inntekten sin som totalt utgjør 100 kroner. Dette sørger for at 10 % av all arbeidskraft og ressurser i økonomien er tilgjengelig for investeringer. Det er mange forskjellige foretningsideer i dette lille samfunnet. For enkelthetens skyld sier vi at alle investeringer koster nøyaktig 10 kroner å gjennomføre, og derved legger beslag på all tigjengelig sparing. Det er tre potensielle investeringer som kan gjennomføres.

Investering A: Åpning av ny bar vil gi en estimert inntjening på 10

Investering B: Bygge ny brønn vil gi en estimert inntjening på 12

Investering C: Så og pløye en ny åker vil gi en estimert inntjening på 13

De tre investeringene må konkurrere på markedet om å tiltrekke seg sparing. Investering A går kun i null. Den vil kun få kapital dersom uendelig med kapital er tilstedet, og utlånere ikke forlanger renter. Investering B er lønnsom, men vil likevel ikke bli tildelt midler. Investering C er lønnsom, og blir den som gjennomføres fordi den har råd til å betale mer enn B for å låne pengene. Renten i vårt eksempel vil være den prisen som utlånerne og lånetagerne ved investering C blir enig med hverandre om. Hvis vi følger dette eksemplet litt lenger vil vi se at etter at Investering C er gjennomført vil økonomien vokse med en inntjening på 13 til totalt 113. Tar vi for gitt at innbyggerne holder sparevanene sine uendret vil Investering A og B gjennomføres på et senere tidspunkt når samfunnet blir rikere og tilgangen på sparing større.

Gitt at det dukker opp et fjerde investeringsprosjekt. Det fjerde investeringsprosjektet går ut på å produsere nye ploger. Plogene vil dramatisk bedre innbyggernes tilgang på mat og redusere antallet uår. Investeringen gir derfor en estimert inntjening på 15. Med mindre nå innbyggerne øker sparingen sin betraktelig vil det ikke lenger være rom for å gjennomføre både C og D. D vil derfor overby C om å få låne pengene. Dette betyr i praksis at rentene stiger fordi konkurransen om å få låne har blitt tøffere. Dette er i motsetning til hva alle kommentatoren i media sier ikke en dårlig ting. Snarere tvert i mot, rentene stiger fordi vi forventer å bli rikere i fremtiden. Det ville sett temmelig idiotisk ut om norske politikere hadde stelt seg opp ved Rogalandskysten, skuet utover oljefeltene og uttalt “Nei vet du hva, den oljeboringen kan lage press på renten, jeg tror vi lar være med det”.

Fokus på styringsrenten

I Norge og resten av verden styres dessverre ikke rentemarkedene etter spillereglene. Renten settes av en uavhengig sentralbank etter instruks fra stortinget. Instruksen til Norges-Bank er å oppnå en vekst i konsumprisene på 2,5 prosent. Det er viktig å være klar over at prisvekst overhodet ikke er normalt i en økonomi. Det normale er prisfall slik som vi har sett spesielt i elektronikkprodukter de siste årene. Dette prisfallet skyldes økt effektivitet som gjør at vi årlig produserer flere og bedre varer, så lenge mengden penger holdes konstant vil resultatet av dette være at hver penge vil kunne kjøpe flere varer. Dette slår ut som naturlig prisfall. Norges-Bank sitt mandat består i å snu dette prisfallet til å bli prisvekst. Måten Norges-Bank gjør dette på er å låne de private bankene penger som Norges-Bank selv bare tar ut av løse luften. En privat bank tar så og låner pengene videre ut til kunder som senere setter pengene inn i en ny bank. Hver gang pengene går inn og ut av bankene beholder bankene kun ca 10 % av alle innskuddene i reserver. Det fører til at private bankvesenet lager nye penger oppå de pengene som sentralbanken allerede har utstedt, forholdet er ca 1:10. Grunnet dette systemet er det alltid mer penger til utlån enn hva markedsaktørene selv sparer. Renten fastsettes derfor av Norges-Bank selv. Det vi folkeopinionen kjenner som styringsrenten er den renten bankene får på innskudd i sentralbanken. Innskudd i sentralbanken er å regne som en totalt risikofri plassering for kommersielle banker. Bankene velger derfor alltid å sette det de måtte ha til overs av penger inn i Norges-Bank, med mindre kommersielle aktører er villige til å betale enn høyere rente for å låne. Styringsrenten danner derfor gulvet i rentebanen, og er det absolutt billigste lånet du kan få uavhengig av kredittverdighet. Når Norges-Bank vil lage mer penger setter den styringsrenten under hva den egentlig burde vært. Bankvesenet lager så den kreditten som skal til for at det er mange nok penger tilgjengelig til alle som vil låne til det rentenivået Norges-Bank synes er fornuftig.

Inflasjonens luftspeiling

Denne formen for manipulering av rentenivået lager kaos i den reelle økonomien. Det fører til er at investeringer som aldri skulle vær tildelt midler får det likevel. Ved en null prosent rente vil prosjektet A i tidligere nevnte eksempel plutselig kunne låne penger og starte opp virksomhet. Dette er selvsagt en voldsom feilallokering av ressurser fordi det er ingenting i den reelle økonomien som skulle tilsi at markedsaktørene sparer nok til å finansiere denne investeringen. I det pengene brukes i den reelle økonomien vil man fort finne ut av velstanden ikke var så stor som man trodde. Konsekvensen er at prisene stiger, slik at prisene gjør det rentene egentlig burde gjort, eliminere dårlige investeringer.

Fordi alle pengene må lånes i omløp stiger verdien først på de verdier det er mulig å sette som pant for et utlån (eiendom og aksjer). Norges-Bank blåser på denne måten opp en boble i alle potensielle utlånsobjekter som siden må sprekke. Disse boblene får folk til å føle seg mye rikere den tiden de varer, men er ikke ekte velstand. Enkelt forklart kan dette illustreres ved at omsetningsverdiene ikke er omsettbar i virkelig velstand. F. eks den lille banken på hjørnet kan godt hevde at den er verdt 20 epler, men hvis det ikke finnes mer enn 10 epler i hele verden er det vanskelig å få solgt for den prisen du ber om.

Inflateringen av økonomien gjennom lavere renter svekker incentivet til å spare. De lave rentene fører derfor til at det gjennomføres investeringer uten nok sparing til å støtte dem i den reelle økonomien. Det er ingen underdrivelse å si at det er den offentlige manipuleringen av rentenivået som har skapt dagens krise.

Den optimale renten

Til tross for at det er bred offentlig forståelse for at det var for lave renter på starten av dette århundret som har skapt alle problemene vi nå møter, slutter likevel ikke politikere og eksperter å kreve ytterligere reduksjoner i den. Det er nøyaktig det motsatte av hva som burde vært foreskrevet medisin. Bakgrunnen for denne gale antagelsen er at man tror at bedrifter som feilaktig ble tildelt kapital i utgangspunktet kan fortsette driften dersom vi fortsetter å feilaktig tildele dem kapital, det bare forlenger krisen. Den eneste løsningen på dagens krise er å la rentene stige nok til at alle dårlige investeringer og bobler punkteres. Da legger vi grunnlaget for en ny økonomisk gullæra med masse tilgjengelig sparing og ledig arbeidskraft i økonomien.