Velferdsstatens fallitt

Etter andre verdenskrig var tiden kommet for å gjenreise Norge. Det politiske landskapet var svært venstrevridd, ved stortingsvalget i 1945 fikk arbeiderpartiet (den gangen svært venstreorientert) 41,0 prosent av stemmene og NKP på ytterste venstre fløy fikk hele 11 prosent. Selv om den første regjeringen etter krigen var en samlingsregjering bestående av alle de store partiene, var scenen likevel satt for den sosialdemokratiske dominansen i norsk politikk i hele etterkrigstiden. I løpet av de siste 50 årene har de sosialdemokratiske ideene fått fotfestet i skolene, universitetene og så å si hele embetsverket. Velferdsstaten sees på i Norge som mer eller mindre et vidunder vi aldri kunne vært for uten, og har mer eller mindre fått æren for hele den norske suksessen etter krigen.

Nå snakkes det likevel om at velferdsstaten vil få store problemer med å overleve gjennom de neste 50 årene. Den første tanken man bør gjøre seg opp om det er at kan velferdsstaten da likevel regnes som en suksess? Når det er opplest og vedtatt at systemet ikke er bærekraftig, til tross for at dette lille landet med 4,7 millioner innbyggere er en av verdens største eksportører av olje.

Det første man må vite om statlige goder er at de undergraver innbyggernes vilje til å jobbe. I Norge er det i dag 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet. Det er 1 av 3 potensielle arbeidstakere. Det er et åpenbart paradoks at et samfunn som har utviklet så avanserte helsetjenester som Norge, og har svært lite hardt fysisk arbeid, likevel har færre som møter på jobb enn hva som var vanlig for 50 år siden. Det snakkes fra politisk hold om at velferdsstaten trenger flere hender. Det er et artig resonnement. Hadde noe til meg som individ sagt at jeg trengte flere hender, ville jeg tolket det som at jeg mer eller mindre sang på det siste verset, ettersom jeg ikke lenger var i stand til å forsørge meg selv. Artig nok er det den velferdsstaten vi er i, et aldrende og alvorlig sykt politisk system.

Den fremste kritikken som bør fremmes mot velferdsstaten er likevel den delen som dens profeter liker å fremheve mest, den sosiale siden av modellen. Det er kanskje noe hyklersk av meg å kritisere offentlige ytelser da jeg selv har mottatt både offentlig utdanning og studielån, men jeg vil si at de fleste offentlige ytelser mer eller mindre undergraver de viktigste bærebjelkene i samfunnet og korrumperer samfunnsmoralen. De fleste av ytelsene staten gir sine innbyggere ville antagelig vært gale selv om Bill Gates skrev en sjekk for dem hver måned, og nordmenn derved selv ikke trengte å betale skatt for dem.

Et samfunn uten store sosiale ytelser er ikke det samme som et samfunn uten omtanke og medmenneskelighet. Før velferdsstatens inntog i Norge fylte private fellesskap sentrert rundt familien den samme rollen. Det er mer eller mindre tragisk å se hvordan fremveksten av velferdssystemet mer eller mindre har annektert disse oppgavene fra familien. Området der dette kanskje er aller tydeligst er barneoppdragelse. Stadig flere foreldre ser ut til å tro at de ikke har et ansvar for å oppdra barna sine lenger, og at ansvaret kan legges på staten. 1 av 5 elever går ut av den offentlige skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det ropes om at den offentlige skolen er for dårlig, hvilket den sikkert er, men jeg synes det er enda mer tragisk at foreldrene til disse barna ikke foretar seg noe i løpet av de 13 årene barna går på skolen. Det er rimelig absurd at en forelder i tretten år kan unnlate å registrere at barnet mangler de mest vesentlige ferdigheter for å fungere i samfunnet. Det er ikke lenge siden jeg leste et leserinnlegg fra en oppgitt mor som klagde over at barnet fikk for mye lekser i skolen, og at det derved ikke var nok tid til lek og moro. En temmelig absurd påstand fra den personen som har det fremste ansvaret for at dette barnet skal kunne fungere i samfunnet gjennom hele sitt voksne liv.

Eldreomsorgen er ikke noe bedre. Eldre som før yndet stor respekt i familien, avslutter livene sine ensomme og forlatte enten hjemme eller på sykehjem. Jeg får alltid en dårlig smak i munnen når jeg hører politikere på venstresiden snakke om at hjelpepleiere skal ha tid til å holde de eldre med selskap. Mener virkelig norsk venstreside at selv ikke dette er en oppgave som tilhører den enkelte familie? Ved sist kommunevalg var det et innslag med en frustrert familiefar som ikke hadde fått omsorgsplass til sin gamle mor, og derfor hadde plassert henne på et hotellrom. Det er ikke et sunnhetstegn for samfunnet at et menneske med nok penger til å leie et hotellrom i en måned ikke har nok hjerterom til å ta sin egen mor hjem til seg selv. Verre er det likevel at vedkommende blir fremstilt som urettferdig behandlet, da staten ikke at hadde kvittet han med byrden det er å ta vare på sin egen familie.

Hos ungdommen er bruken av antidepressive medikamenter og psykologitimer i eksplosiv vekst. Det kan ha sammenheng med at mennesker er nødt til å han ansvaret for sine egne handlinger for å kunne nyte livet fult ut. Det er vanskeligere å føle stolthet og uavhengighet når man i mindre grad en kontrollerer utfallet av sitt eget liv. I andre land ser mennesker i lavt lønnsyrker på seg selv som vellykkede fordi de forsørger sin familie og skaper en fremtid for sine barn, i velferdsstaten er dette annektert av det offentlige. I et samfunn som forsøker å gjøre det umulig å feile er også terskelen for å lykkes satt høyere. Velferdsstaten skaper klienter, ikke bare økonomiske, men også sosiale i det den annekterer de viktigste oppgavene i et voksent liv. For mange blir det da vanskeligere å finne en mening med livet.

Det er ingen velferdsstater som oppretholder en positiv fødselsrate. Stadig fødes det færre barn og befolkningen sakte, men sikkert eroderes. Fra politisk hold ropes det om større og flere offentlige ytelser for å fikse dette problemet også, det kanskje et paradoks at det eneste vestlige landet med en positiv fødselsrate er det med færrest velferdsgoder, USA. Det er viktig å vite at selv om mennesket er en svært intelligent skapning har vi også dyriske instinkter. Det viktigste instinktet for mannen er å forsvare og forsørge sin egen familie, mens det for kvinnen i større grad er trygghet, omsorg og ansvaret for barnas ve og vel. De to kjønnene utfyller hverandre, og søker derfor instinktivt sammen i fellesskap. Denne balansen forokker seg ved offentlige velferdsordninger. Den tryggheten som mannen instinktivt er ment til å fremskaffe for kvinnen gjennom å forsørge familien er utkonkurrert av offentlige velferdsgoder. Resultatet av dette er at stadig flere skiller seg samtidig som det er flere som lever store deler av livet sitt som single. Sosialdemokratiet har også gjennom en årrekke ført en bevisst krig mot hjemmeværende husmødre. Ved å sette skattetrykket så høyt at nesten alle familier er avhengig av to inntekter for å overleve, og gjennom storstilt propaganda om at barnehager er bedre til å passe på barna enn foreldrene selv, har den europeiske storfamilien mer eller mindre dødd ut. Den fallende demografien på det Europeiske kontinentet vil antagelig mer eller mindre utslette Europa som et maktsentrum i verden i løpet av dette århundret. Det spekuleres også i hvorvidt Eurosamarbeidet kan overleve i det de enorme ufinansierte pensjonsforpliktelsene til EU landene utløses.

Europa er kontinentet som ikke lenger elsker seg selv. Den pågående hetskampanjen mot USA i media handler i veldig liten grad verken Irak, Bush eller Guantanamo Bay. Det er et utslag av vestlig selvhat. Europa er blitt litt lei av seg selv, og bruker derfor mesteparten av tiden sin på å kritisere enten seg selv eller de som ligner på henne. Det er rart å tenke på at en av verdenshistoriens aller mest vellykkede kulturer, som har oppnådd størst frihet, størst økonomisk fremgang og demokratiet samtidig har så mange unge som demonstrer mot dets kjerneverdier som fritt næringsliv og individuelt ansvar. Vi får håpe på at velferdsstaten, når den tilslutt faller under sin egen vekt, erstattes av et nytt system basert på frihet og ansvar.