Pokeronomics

For å forklare økonomiske sammenhenger er ofte det letteste å forholde seg til en enklest mulig økonomi. Dette har jeg tidligere gjort på denne bloggen i posten Stoltenbergonomics som er en innføring i konjekturteori. I Stoltenbergonomics tar jeg for meg enkeltmanns økonomi i til Robinson Cruseo på en øde øy. I forlengelsen av denne analogien vil jeg gjerne introdusere noen flere karakterer til det lukkede samfunnet.

Et par år etter at handlingen i den første bloggposten utspiller seg har Robinsom bygget opp igjen sin økonomi til et bærekraftig nivå. På øya settes det nå fiskegarn som mer enn tilfredsstiller Robinsons behov for mat. Det er også flere druegårder, rismarker, hytter, vanningsanlegg som Robinson nå har bygd og forvalter i sitt lille samfunn. Alle disse kapitalvarene og konsumgodset de produserer er den reelle velstanden på øya.

Plutselig en dag strander det fire nye karakterer på øyen; Rune Bjerke, Svein Gjedrem, Ådne Cappelen og Fredag. Robinson som er en gjestfri herre i sitt eget rike, er rask til å tilby de nye beboerne et arbeid på øya. De blir alle satt til arbeid ved å produsere gods på øya, hvor de tjener en del av de varene de produserer og Robinson beholder noe eier av anleggsmidlene. Denne nye situasjonen introduserer behovet for handel på øya. Rune Bjerke som kun produserer druer vil gjerne ha noe fisk hver dag og må derfor bytte noe av sine druer mot fisk hos Fredag. Fordi Fredag ikke har lyst på druer i bytte mot fisken sin, men i stedet vil ha ris oppstår behovet for et allment byttemiddel. Penger blir derfor introdusert som et nytt fenomen på øya til Robinson. De strandede personene på øya blir enige om å kun bruke gjenstander som er sjeldne i forekomst, durabelige og enkelt å dele opp som penger. Dette for å gjøre det vanskelig å falskmynte og samtidig gjøre transaksjoner enklest mulig. Valget faller til slutt på perler.

I starten fungerer den nye økonomien raskere og bedre. Den nye arbeidsdelingen gjør økonomien i ferd med å vokse fortere, og de nye hodene gjør sammen mange nye oppfinnelser som styrker levestandarden på øya.

Så en dag bestemmer de fire nye beboerne seg for å sette ned et pokerlag for å underholde seg selv. De finner fort ut at poker er mye morsommere å spille med innsats. Siden de fire ikke har så mye penger selv bestemmer de seg for å bruke pokerchips som kan konverteres i penger på et senere tidspunkt som innsats (skyggebankvesen).

I starten forblir alle chips i spillet da ingen av deltagerne velger å bruke chipsene sine på å kjøpe reelt gods, men etter hvert velger noen av deltagerne å bruke chipsene sine til å kjøpe konsumvarer. Det er ikke så mye som skal til. Det eneste som trengs er at Fredag i stedet for å motta tradisjonelle perler for sin fisk også godtar betaling i pokerchips. Fra nå av eksisterer det mer penger i økonomien, og den naturlige konsekvensen av dette er selvsagt at prisnivået stiger.

Robinson merker så plutselig at perlene han har spart plutselig kan kjøpe mindre og mindre. Han forstår ikke helt hvordan det har gått til, men han skjønner at det har å gjøre med pokerspillet. Pokerspillet blir derfor satt under regulering av pokersjef Svein Gjedrem. Han bestemmer at til tross for at de lager nye pokerchips til å spille med hver måned skal ikke prisnivået på konsumvarer stige med mer enn 2,5 % hvert år. Prisen på kapitalvarene som hyttene og jordbrukseiendommene på øya blir ikke tatt med utregningene som Ådne Cappelen overleverer til Svein Gjedrem i slutten av hvert kvartal.

Spillet fortsetter så sin vante gang. De fire deltagende blir bare grådigere og grådigere mens spillet utfolder seg, og så lenge de ikke bruker noen av pokerchips på å kjøpe konsumvarer er det ingen begrensning på hvor mange nye chips man kan lage. I starten er det heller ingen av deltagerne som velger å ta pengene sine ut av spillet fordi gevinstene er så enorme, dessuten så kan man låne flere chips hos pokersjef Svein Gjerdrem til kun 1,75 % rente. Konsekvensen er at mengden pokerchips vokser i et eksplosivt tempo. Etter hvert som spillet utfolder seg begynner vinnerne av mange chips å kjøpe opp deler av øya til Robinson. Hytter og jordbrukseiendommer bys opp til enorme høyder i det de store gevinstene i pokerspillet brukes til å kjøpe opp kapitalvarene på øya. Den som ikke eier eiendommer og aksjer nå må være dum. Det går jo alltid opp! Rune Bjerke som er den antagelig beste pokerspilleren rundt bordet, bruker så de store gevinstene han har hatt i eiendom til å låne enda flere chips av Svein Gjedrem. Slik holder de fire det gående i noen år.

Pokerspillet moralsk korrumperer befolkningen på øya. I stedet for å jobbe hardt hver dag for å tjene penger bruker øyas beboere stadig mer tid på å spille poker og mindre tid på arbeid. Arbeid har faktisk blitt mer eller mindre gammeldags. Konsekvensen er at den reelle produksjonsevnen på øya faller samtidig som kravene som rettes mot reell velstand vokser seg større og større.

Det er egentlig ikke så relevant hva som utløser det, men før eller siden så oppdager deltagerne på øya at omsetningsverdiene på kapitalobjektene overhodet ikke kan forsvares i det lange løp. Når prisen på eiendommer og aksjer stuper får heller ikke pokerspillerne lov til å låne mer penger til å spille. Når deltagerne i pokerspillet ser at det ikke lenger er mulig å tjene store penger på poker tar de pengene sine ut av spillet. Dette utløser behovet for å gjøre opp gammel spillegjeld, alt kommer på tvangssalg for å kunne innfri de kommende kravene. Når dette skjer faller prisnivået i på øya fordi beboere med en høy risikoprofil må overføre sin velstand til de som har opptred forsvarlig hele veien. Spesielt hardt går de utover Rune Bjerke som mer eller mindre har forsøkt å kjøpe opp hele øya. Siden Rune Bjerke er slik en essensiell deltager i pokerspillet får han derfor låne gullkortet slik at han kan fortsette å spille videre. Det er helt essensielt for økonomien på øya at Rune Bjerke kan bruke pokerchips for å kjøpe opp den reelle velstanden på øya blir det sagt. Fredag derimot som hadde en vesentlig lavere risikoprofil med lite eiendommer får ingen nye chips. Det er ikke tilstrekkelig med små tabber. Det er kun de største tabbene som skal premieres.

Selv om pokersjef Gjedrem nå pumper nye pokerchips inn i økonomien for at spillergjelden skal kunne innfris forandrer ikke dette det grunnleggende faktum at det eksiterer flere chips enn hva det er av reell velstand.

Spillet er over. Enkelte krav på reell velstand må enten misligholdes, eller så må det trykkes mer penger for å innfri dem. Når løsningen som velges er mer penger fører det til at prisveksten på den lille øya på ett eller annet tidspunkt går amok. Når tilliten til kapitalverdiene i tillegg er knust i det foregående krakket, vil prisveksten måtte forplante seg et annet sted. Det brygger opp til uvær på den lille øya.

Link: db.no