Inflasjon eller deflasjon?

Finanskrisen har som startet i det amerikanske subprimemarkedet har resultert i massive injeksjoner av nye ”friske penger” fra sentralbanker verden over. Obligasjoner av sammensatte kredittinstrumenter basert på råtne boliglån var av verdens ledende kredittratingbyråer ratet som AAA men har i løpet av krisen blitt degradert til junkbonds, og således bekreftet gamle dogmer om at bly ikke kan gjøres til gull. Det østeuropeiske boligmarkedet har kollapset og Latvias BNP har krympet med mer enn 15 prosent og landet har nå seriøse problemer med å selge sine statspapirer.   I Spania har byggingen av nye turistboliger mer eller mindre stanset opp hvilket som har presset arbeidsledigheten opp mot svimlende 24  prosent. Det britiske pundet har kollapset totalt mot samtlige harde valuta i verden og det spekuleres i hvorvidt reelt britisk BNP allerede har kollapset med 30 prosent! Det store spørsmålet står dog fremdeles igjen å besvare. Hvilken depresjon vil vi få?

Den forrige depresjonen

Depresjonen på 30 tallet var av en deflatorisk art der pengemengden til sammen falt med 30 prosent fra 1929 til 1933 og således presset realverdiene av lønningene opp i skyene og arbeidsledigheten hakk i hel. Grunnet den daværende økonomiske og akademiske eliten manglende innsikt i monetær teori forble pengemengden og ble heller ikke målt av myndigheten gjennom hele depresjonen.  Løsningen på depresjonen kom derfor ikke før andre verdenskrig startet da USA selv valgte å devaluere dollar for å finansiere krigen gjennom seddelpressen. Denne deflatoriske prosessen som ledes oss inn i den store depresjonen på 30-tallet har nåværende sentralbanksjef Bernanke sverget til å bekjempe, og tidligere også holdt forelesninger om  før han ble sentralbanksjef. Hvorvidt dagens innovative pengepolitikk der staten trykker penger og bruker dem til å kjøpe verdipapirer og presser ned rentene kan motvirke det deflatoriske presset, og hvorvidt det kan utløse en voldsom inflasjon er det verdt å titte nærmere på.

Veien til 1929

Krakket på New York børsen som markerte starten på den største økonomiske depresjonen verden så lang hadde sett var ikke et fenomen det var umulig å forutse. Flere av verdens ledende økonomer deriblant Friedrich Hayek og Ludwig von Mises hadde i forkant av depresjonen uttrykt at de forutså et stort krakk i USA på grunn av feilslått monetær politikk. Mises har senere skrevet om dette i forordet til hans utgivelse ”The theroy of money and credit”

From 1926 to 1929 the attention of the world was chiefly focused upon

the question of American prosperity. As in all previous booms brought

about by expansion of credit, it was then believed that the prosperity

would last forever, and the warnings of the economists were disregarded.

The turn of the tide in 1929 and the subsequent severe economic crisis

were not a surprise for [Austrian] economists; they had foreseen them,

even if they had not been able to predict the exact date of their

occurrence.

Mises og Hayek sin analyse baserte seg på den østerrikske økonomiskole sin kvalitative tilnærming til økonomifaget. I følge de to økonomene var den store depresjonen uunngåelig grunnet en feilslått pengepolitikk ført siden starten av 1920-tallet i felleskap av USA og Det Britiske Imperiet. Britene hadde i løpet av første verdenskrig trykket mye penger for å finansiere krigføringen, og var på 20-tallet i en situasjon der de enten måtte devaluere eller sette opp rentene sine for å tiltrekke seg mer gull. Da britene ikke ville gjøre noen av delene fordi en devaluering ville vært ydmykende og høyere renter antagelig ville utløst en britisk resesjon ble det i stedet gjort en avtale med amerikanerne. Avtalen bestod i at USA skulle låne britene det gullet de trengte samtidig som USA også skulle føre en lavrente politikk for å stanse innflyten av gull ut fra England til USA. Lave renter i USA ble så sikret gjennom at Federal Reserve øket pengemengden løpende for å presse rentene nedover. Denne politikken fungerte innledningsvis i å stanse gullflukten fra England og hindret en britisk devaluering, men baksiden av medaljen var også betraktelig. For lave renter i USA bygget opp en voldsom boble av gale investeringer i det kapital ble for billig og store ubalanser i verdensøkonomien i det England kjørte altfor store budsjettunderskudd. Tirsdag 29. Oktober 1929 var så spillet over. USA gikk inn i en depresjon til tross for at landet var på vei til å bli verdens ledende stormakt.

Håndteringen av krakket

I følge Milton Friedman var det først og fremst håndteringen av krakket i 1929 som gjorde at depresjonen ble så alvorlig som den ble. Roosevelt og Hoovers håndtering av krisen der offentlig budsjetter, og en innstramming av pengepolitikken hvor deler av gullet ble satt i karantene førte til et sammenbrudd i den monetære strukturen.  Kollapsen bestod til en at banker som hadde en for stor grad utestående mengde pengemengde gikk konkurs i det eierne av disse kontiene møtte opp for å ta ut gullet sitte uten at gullet var til stedet. Fordi vårt monetære banksystem er naturlig giret opp ved at bankene bare beholder en brøkdel av innskudd som sikkerhet førte kollapsene i amerikanske banker til at USA pengemengde krøp inn i en deflatorisk spiral, der den samlede mengden krympet frem til 1933.

Dagens finanskrise

Det har ikke manglet på henvisningen til 1929 i debatten om dagens finanskrise i media. Det er en spennende sammenlikning som man kan lære mye av, men man må forstå at for USAs del er denne krisen annerledes av natur. På 1920-tallet var USA på vei til utkonkurrer verdens ledende stormakt Det Britiske Imperiet.  USA hadde store budsjettoverskudd og hadde ikke tatt store økonomiske skader av første verdenskrig. Dagens USA er annerledes. USA er i dag blant de mest forgjeldede nasjonene i historien, landet er involvert i dype langvarige kriger, og lider av kronisk inflasjon for å finansiere underskuddene. Er det mulig at denne krisen markerer slutten på det amerikanske verdenshegemoniet i motsetning til den foregående depresjonen som USA kom ut av som den suverene supermakt og kjernestat i den vestlige sivilisasjon? Det er ikke utenkelig. USAs situasjon i dag minner om den foregående depresjonen, men rollene er byttet om, der USA er det nye England en nasjon med et imperium man ikke lenker orket å finansiere, og store underskudd til spesielt den nye voksende stormakten i vest.

Mulige scenarioer

Det snakkes om både inflasjon og deflasjon, jeg gjetter på begge deler. Det dramatiske nedsalget som skjedde i høstes skapte et run inn i Dollar som sikker havn for verdens investorer i et marked med lat for høy votalitet. Denne trenden vil antagelig fortsette på mellom lang sikt der investorer velger å holde seg i Dollar hvilket som driver opp kursen videre og nå midlertidig finansierer redningspakker av uante størrelser. Dette er dog ikke et scenario som vil kunne holde seg stabilt i lengden. For å forklare hvorfor er vi nødt til å se nærmere på vårt monetære system.

Potensialet for deflasjon

For å kunne forstå potensialet for deflasjon må vi først ha et begrep om hva som er standard penger (penger med høy potensverdi). Standard penger er penger som ikke kan veksles inn i noe annet enn seg selv, under en klassisk gullstandard (som i 1929) vil dette bety det fysiske gullet, mens det under vårt fiat regimet betyr mengden seddel og mynt samt sertifiserte papirer til innskudd i sentralbanker. Når standardpenger sirkulerer i økonomien lages den nye penger ut av kreditt i bankvesenet hvilket vi i dag velger å kalle for bankinnskudd. Bankinnskudd er standardpenger du kan få ved kort hevnendelse i banken, men er ikke standardpengene i seg selv. Bankene beholder kun en brøkdel av alle innskutte standardpenger som sikkerhet og låner ut resten. Dette fører til at det kan skapes mer penger på toppen av standardpengene kun begrenset av hvor stor andel av alle innskudd bankene velger å beholde som sikkerhet.

Skulle du noen gang finne på å gå inn i en bank og spørre en av funksjonærene; ”Si meg, lager dere penger her i filialen?” ville funksjonæren høyst sannsynlig sett på deg som om du var sinnssyk; ”Nei selvsagt lages det ikke penger i banken! Vi bare låner ut det som er satt som innskudd hos oss.”

Se for deg at den samme kunden som stilte spørsmålet bestemmer seg for å gjøre et innskudd i banken på 100 000 kroner. Etter at transaksjonen er gjennomført forlater den første kunden banken, og neste kunde kommer til skranken. Den neste kunden ønsker lån til kjøp av bil. Banken vurderer lånetageren som kredittverdig, og låner ut de samme 100 000 kronene som den første kunden satt inn. Lystig over å ha fått innvilget lånet skynder lånetageren seg til bilforhandleren for å kjøpe seg bilen han ønsket seg. Bilforhandleren mottar pengene for bilen, og setter disse inn i en ny bank. Den observante leser vil oppdage at det nå er to parter som begge har den juridiske retten på de samme 100 000 kronene. Både den opprinnelige innskyteren av de 100 000 i den første banken og bilforhandleren som har satt de samme 100 000 inn i en ny bank.

Så sikkert som banken

Denne prosessen er kalt kredittekspansjon, og kan i realiteten fortsette i det uendelige. Den eneste begrensingen er hvor stor andel av innskuddene bankene velger å beholde som sikkerhetsreserver. I et moderne bankvesen er det vanligste kravet som stilles til sikkerhetsreserver 10 prosent av de beløp som er satt inn i banken. Det vil si at et innskudd på 100 000 kroner legger grunnlaget for et nytt utlån på 90 000. De 90 000 kan så settes inn i en ny bank, og danne grunnlaget for enda et utlån på 81 000. Slik vil et innskudd på 100 000 tilslutt legge grunnlaget for et samlet utlån på nesten en million kroner. Dette systemet er kalt ”fractional reserve banking”, og bygger ene og alene på det premiss at alle innskyterne i banken aldri vil dukke opp samtidig for å ta ut pengene sine. Skulle så skje, ville man raskt finne ut at kravene som stilles til banken om utbetaling av tidligere innskudd langt overstiger det banken har. Et samlet krav fremsatt av innskytere som med loven i hånden gjør krav på sitt uten at pengene er der, er essensen i en bankkrise.

Mesteparten av det vi kjenner som penger i dag er penger kun skapt ut av bankvesenet gjennom at det ytes lån. Potensialet for hyperdeflasjon er derfor reelt sett tilstedet. En deflatorisk spiral vil nok likevel ikke se ut på samme måte som i 1929 da bankkundene sto i kø for å ta ut gullet sitt. I vårt moderne banksystem kommer deflasjonsfaren fra at bankene kan tape så mye på de investeringer de har på balansen at de ikke lenger har tilstrekkelig med egenkapital til å lovlig kunne dekke opp for det utlånet de har. Dette kan enkelt forklares vet følgende scenario en bank er underlagt et reservekrav på 10 % og har for å være på den sikre siden derfor 130 000 i reserver på et utlån på til sammen 1 000 000. Gitt nå at denne banken taper 40 000 på råtne boliglån hvilket som reduserer de samlede kapitalreservene til 90 000, under krav om minimum 10 % reserver må da denne banken kalle tilbake 100 000 av de totalt 1 000 000 kronene i utlån. Således fører tap på bankenes balanse til en deflatorisk spiral der lån tilbake kalles og således reduserer mengden kredittpenger i økonomien.  Det var disse kreftene som stod i spill da David Tobin under aksjekrakket i høstes utrykte

“If you mark to market today, the banking system is bankrupt,” Tobin said. “So what do you do? You try to keep it going as best you can.”

<Med mark-to-market menes det å skrive den alle verdiene i balansen til kurs etter krakket>

Og derved impliserte at hele verdens finansielle system var konkurs. Potensialet for deflasjon er definitivt til stedet og i arbeid, men det er neppe noe Federal Reserve vil tolerere som et utfall av denne krisen. USA trenger inflasjon for å betjene nasjonalgjelden sin som nå bare vokser i omfang og en runde med deflasjon ville gjort den umulig å betjene. Federal Reserve vil derfor trykke så mye penger at som trengs for å snu spiralen og kjøpe alle råtne lån fra dårlige banker for å holde dem flytende.

Potensialet for inflasjon

Deflasjon er ikke alternativ for Federal reserve det gjør at de sitter igjen med kun et alternativ og det er å forsøke å trykke penger for å komme seg ut av det. Det kan Federal Reserve gjøre på mange måter, men foretrekker nå å kjøpe statspapirer med nye penger. Denne prosessen kommer med en svært høy pris fordi nye penger med høy potensverdi fort blir veldig mye mer penger etter at de begynner å sirkulere i økonomien. Således skapes det en situasjon med svært høy inflasjon i fremtiden, jeg tror ikke Federal reserve vil gi seg før de ser at det settes i gang en kraftig inflasjonssyklus. Denne syklusen vil igjen medføre en svekkelse i dollarens verdi av dramatisk art og mulig avviklingen av det ”mighty buck” som global reservevaluta i det investorer ser at den amerikanske staten ikke vil beskytte velstanden deres. Sist gang en reservevaluta ble avviklet var det britiske Pund som siden kollapset med over 50 %.